Det biologiske grunnlaget for emosjoner

Det biologiske grunnlaget for emosjoner

Vi skal her se på det biologiske grunnlaget for emosjoner. Det er et meget stort område, så en begrensning vil være nødvendig. Jeg velger derfor å holde meg til det som har med amygdala og orbitofrontale cortex å gjøre.  Jeg vil i tillegg trekke inn et av de mest kjente kasus, nemlig Phineas Gage. Venstre/høyreasymmetrien i emosjoner og Duchenne-smilet velger jeg bort.

Amygdala og orbitofrontale cortex

Amygdala, som er lokalisert i temporallappen, rett foran hippocampus, spiller en viktig rolle når det gjelder emosjoner. Det er hovedsakelig to forskningsretninger som har kommet fram som foreslår amygdalas rolle i gjenkjenningen og uttrykkene i frykt, nemlig hjernelesjonering og nevroavbildningsstudier. Eksempelvis kjenner ikke individer med skader i amygdala igjen frykt i ansiktsuttrykk, de kan heller ikke uttrykke frykt selv (men de kan uttrykke andre emosjoner) og de har nedsatt evne til å gjenkjenne frykt ved lyd.

Videre har nevroavbildningsstudier vist at amygdala er mer involvert enn andre hjerneregioner mens persepsjon av fryktrelatert materiale foregår. Amygdala er derimot ikke bare knyttet til fryktrelatert materiale. Forskning har vist at når man ser positiv stimuli, så vil dette føre til en signifikant økt aktivering i den venstre siden av amygdala.

En annen hjernestruktur som er viktig for emosjoner er den orbitofrontale cortex. Den er lokalisert rett over beina som former øyesoklene.  Orbitofrontale cortex mottar informasjon fra det sensoriske system og fra regioner i frontallappene som kontrollerer atferd. Den vet derfor hva som foregår i miljøet, samt hvilke planer som blir lagd som respons på dette. Spesielt er strukturens tilknytning til amygdala viktig, da den spiller en rolle i amygdalas aktivering. 

Phineas Gage

De sterkeste bevisene man har på orbitofrontale cortex’ rolle i emosjoner, kommer fra individer med skader i nevnte område. Det mest kjente—og første—kasus fra dette området, er som kjent Phineas Gage. Han var en dynamittarbeider. Kort fortalt hadde han den kritiske dagen plassert dynamitt i et hull. Deretter var det egentlig meningen at en kollega skulle fylle hullet med sand, slik at dynamitten ikke gikk i været når Phineas kom tilbake for å dytte dynamitten lenger ned i hullet med en stang/stav/påle. Det var dessverre ikke blitt gjort, så da Phineas kom tilbake og staket dynamitten lenger ned i hullet, eksploderte den og skøyt pålen opp igjennom kinnet hans. Pålen føyk rett igjennom hodet og ut av topplokket. Her ble orbitofrontale cortex alvorlig skadet. Han klarte seg, men var ikke lenger den samme mannen. Før var han seriøs og energisk. Etter ulykken ble han barnslig, uorganisert og tok ingenting alvorlig lenger.

Her ser vi hvordan staken penetrerte skalpen til Gage.

(Bilde hentet fra united-academics.org)

I årenes løp har det blitt rapportert flere tilfeller av folk med skade på orbitofrontale cortex, og de generelle kjennetegnene er at de blir likegyldige og mister selvkontrollen. 

Konklusivt kan vi si at dersom en person får skade på enten amygdala eller orbitofrontale cortex, vil det resultere følelsesmessig «utflatning» og man vil få en en mye «tommere» personlighet enn tidligere, da man jo mister evnen til å føle en eller flere emosjoner.